I mai 2018 ble en artikkel om prokrastinering skrevet av blant andre høyskolelektor Fredrik S. Færevaag ved Bjørknes Høyskole, publisert i tidsskriftet Frontiers in Psychology. Artikkelen har utspring i et større forskningsprosjekt om prokrastinering ved Universitetet i Tromsø, og har fokusert på atferd knyttet til prokrastinering. Man skulle nemlig tro at forskning på utsettelsesatferd i stor grad burde fokusere på atferd, men det er overraskende nok ikke tilfellet.

Hva er prokrastinering?

De aller fleste av oss kjenner igjen prokrastinering: Når du vet at du burde gjøre noe men ender opp med å gjøre noe annet i stedet, selv om du vet at du kommer til å angre på det i ettertid. Les mer om prokrastinering i  denne bloggteksten. Det paradoksale med forskningen på prokrastinering, som kanskje ikke så mange vet, er at selv om prokrastinering omhandler atferd – nærmere bestemt utsettelsesatferd – tar en relativt liten andel av forskningen utgangspunkt i faktisk atferd. I stedet har de fleste studier omhandlet selvrapportering, altså deltakeres egne betraktninger om egen atferd. I Svartdal, Granmo og Færevaag sin nye forskningsartikkel – On the Behavioral Side of Procrastination (2018) – undersøkes det hvordan prokrastinering påvirker deltakeres faktiske atferd.

 

Les hele artikkelen her

 

Prokrastineringsskala og faktisk adferd

I artikkelen har vi studert noen enkle scenarier og sett om skåre på en prokrastineringsskala korrelerer med faktisk atferd. Med andre ord, vi målte prokrastineringsnivå ved bruk av en etablert måleskala på prokrastinering, samtidig som vi hypotetiserte at noen typer atferd kan være å forvente av personer som liker å utsette, og så målte vi korrelasjonen – eller samvariasjonen – mellom disse. En generell hypotese vi hadde i forkant av atferdsmål, var at personer som prokrastinerer – «prokrastinører» – burde foretrekke utsettelse, generelt. Altså, om prokrastinører får mulighet til å velge mellom å gjøre noe i morgen eller om en uke, burde de velge «om en uke». Vi forventet også å se denne tendensen manifestert i form av atferd, der prokrastinøren – i møte med en situasjon som tillater utsettelse – burde gjøre nettopp det: utsette.

 

Studie i rulletrapp

I den første studien ble personer i en rulletrapp på et kjøpesenter observert. Forskningsassistenter på prosjektet fikk i oppgave å registrere om folk stod i rulletrappen (uten å være forhindret fra å gå, vel å merke) eller om de gikk. Når folkene kom ned fra rulletrappen ba forskningsassistentene dem om å fylle ut en kort versjon av prokrastineringsskalaen. På den måten kunne vi måle nivå av prokrastinering, indikert av skåre på skalaen, og faktisk atferd i form av om de gikk eller sto i rulletrappen. Resultatet viste at prokrastineringsskåre predikerte at personer kom til å stå heller enn å gå i rulletrappen, når de hadde muligheten til å velge.

 

Studier på treningssentre og ved matpakkelaging

I de neste par studiene viste vi den samme tendensen på andre mål: Prokrastineirngsskåre predikerte at personer dro på treningssenter senere på dagen enn personer med lav prokrastineirngsskåre; de prefererte seminartidspunkt senere i uken og senere på dagen enn personer som skåret lavt på prokrastineringsskalaen, og de tenderte til å ikke ta med matpakke på jobb og skole (en antatt konsekvens av andre utsettelser som fører til at det å pakke lunsj blir umuliggjort). Vi demonstrerer altså en klar prediktiv verdi av prokrastineringsskåre på faktisk atferd, og hva som virker å være en generell tendens til å velge alternativer som er lenger unna i tid eller som tillater utsettelse.

 

Utsettelse som leveregel

Hva forteller dette oss? Vel, for det første stiller det spørsmålstegn ved om prokrastinering alltid er det at vi ikke har selvkontroll nok til å gjøre det vi hadde tenkt men heller lar oss friste av noe annet: I disse studiene viser vi at utsettelse foreligger selv om det ikke er et mer behagelig alternativ som stjeler tid og ressurser. Utsettelse virker heller å være en slags leveregel hos prokrastinøren: om du har muligheten til å utsette – være seg å stå i rulletrappen, trene senere heller enn tidligere, eller ha seminar senere i uka og på dagen – så virker dette å skje uavhengig av distraksjoner som stjeler fokus eller endrer planer.

Les originalartikkelen i sin helhet her

Les om artikkelforfatter og høyskolelektor Fredrik Svartdal Færavåg her