Hopp til hovedinnhold
/
Foto: Getty Images

Forskningsmetoder i tenkning Del 1

Forskningsmetode er et begrep som kan virke å være like spennende som «tannlegebesøk» eller «restskatt». Det er både en forenklet og urettferdig beskrivelse, for ikke bare er forskningsmetode viktig for forskning, det er også utrolig viktig for hvordan vi forholder oss til informasjonen vi mottar. Forskningsmetode beskriver nemlig både hvordan vi kan måle og trekke slutninger om fenomener, og hvordan det brukes i praksis, i form av kritisk tenkning.

Publisert i Aktuelt om psykologi Onsdag 21. november, 2018 - 20:45 | sist oppdatert Mandag 28. mars, 2022 - 14:32

Se våre psykologistudier

Tenkningens svakheter er forskningsmetodens styrke

Som vi lærer i kognitiv psykologi fungerer tenkning på mange måter som en datamaskin: Vi tar inn over oss informasjon som vi koder og analyserer, før vi når en slutning. Spørsmål som «Har jeg lyst på Cola eller Pepsi?», eller «Er denne bilen verdt prisen?» medfører at vi søker i hukommelsen etter relevante minner og informasjon som vi kan benytte oss i vurderingen. I denne vurderingen bruker vi – faktisk – former for forskningsmetode når vi tenker. Vi analyserer og vurderer dataene, ser etter sentraltendenser i informasjonen vi har tilgjengelig, og benytter oss generelt av mange av de samme prinsippene som brukes i forskning for å gjøre slutninger om omverdenen. Statistikk er allikevel ikke vår sterkeste side: I vår vurderinger av minner, data, og informasjon fra omgivelsen, vil det kunne oppstå feil og forskyvninger i informasjonsprosesseringen. For samtidig som vår hjerne har mange likheter med en datamaskin, fungerer vi samtidig også på mange måter ikke som en datamaskin. – Vi er emosjonelle vesener som lar oss påvirke av trivielle faktorer, og vi gjør som regel ikke en matematisk utregning av alle valg og vurderinger vi gjør, noe en datamaskin ville gjort.

Indre validitet: Måler en test det den skal?

La oss ta et eksempel fra forskningsmetode, nemlig indre validitet. Dette begrepet betyr at en test måler det den er ment å måle. Om vi står på baderomsvekten og antar at tallet den viser indikerer IQ’en vår, er dette med andre ord et mål med lav validitet. Baderomsvekten er – naturlig nok – et bedre, mer valid mål på vekt. Det er ikke alltid like enkelt å vurdere om et mål er valid eller ikke: Hvordan kan vi vite at en IQ-test faktisk måler intelligens, for eksempel? Dette spørsmålet finnes det ingen enkle svar på, mye fordi intelligensbegrepet er et ekstremt komplekst og sammensatt konstrukt som ikke alle forskere er enige om hva innebærer. Man må – ideelt sett – ha klare rammer for hva man skal måle før man kan vurdere om et mål er valid.

Studentevaluering: Et valid mål på studiekvalitet, eller ikke?

Et annet, finurlig eksempel er vurderingen av kvalitet på studiesteder, som for eksempel Studiebarometeret som sendes ut hvert år. Måler tester som Studiebarometeret kvaliteten på studiested og undervisning? Man ville jo tenkt at de gjør det, men nyere forskning indikerer at det kanskje ikke er så enkelt.
En forsker ved navn Bob Uttl har forsket på om forskjellige tester måler det de faktisk er ment å måle. Som hardbarket statistiker har han sett på tidligere analyser og data som spenner over flere tiår, og funnet at tidligere analyser av effektstørrelser ikke har vært gode nok. En ting han i det siste har gått løs på er studentevalueringer, lik Studiebarometeret.

Når selvinnsikten lurer oss

Når man spør studenter «Hvor mye lærte du i emne X?» eller «Hvor fornøyd er du med emne X?» antar man at disse målene er valide for hvor mye studenten faktisk har lært. Det Uttl over flere studier derimot har funnet, er at dette spørsmålet ikke predikerer faktisk utfall: Studentenes opplevelse av å lære henger lite sammen med at de faktisk lærer. En av årsakene til dette forklarer han er den såkalte Dunning-Kruger-effekten. Denne effekten beskriver at jo mindre kompetanse man har på noe, jo mindre selvinnsikt har man om begrensninger ved egne evner. Dette fører til at man overvurderer egne evner på ting man egentlig ikke kan. En student som ikke har lært seg pensum står med andre ord i fare for å overvurdere egne evner enn en flink student, mye fordi de ikke kan nok om pensumet til å se hvor deres kunnskap skorter. Uttl påpeker altså at direkte spørsmål om hvor mye man har lært ikke nødvendigvis henger sammen med hva man faktisk har lært.

Spennende emner fenger

Spørsmålet om hvor mye studenten har lært eller hvor godt studenten likte emnet viste seg å bedre henge sammen med noe helt annet, nemlig hvor underholdende og spennende studenten syntes emnet var. Dette medførte at emner som omhandlet typisk komplekse og vanskelige temaer, som statistikk, matematikk, og metode, konstant havnet nederst på rangeringene sammenliknet med emner som åpnet for mer spennende temaer og diskusjon, som sosialpsykologi og sexologi. Den ytterste konsekvensen av dette var, ifølge Uttl, at noen emner stadig mottok mindre midler som følge av lav rangering: De spennende emnene, som studentene vurderte som bedre, fikk tildelt mer midler og støtte, kun på bakgrunn av underholdningsverdi.

Forskningsmetode i tenkning

Hva skal vi lære av dette? For det første er det viktig å ta med seg at forskningsmetode ikke bare er hvordan man skal avdekke sannheter via forskning. Vi bruker de samme prinsippene i hverdagslivet for å avdekke sannheter i våre liv. Våre forskningsmetoder for å observere verden kan la seg lure, så det å stoppe opp og tenke over om man har grunnlag for å si at en test er valid, kan til tider være viktig.

Mennesker har egne oppfatninger og antakelser, som for eksempel det at dersom noe likner på et valid mål – som her: spørsmål om tilfredshet – antar vi at det er snakk om et valid mål. Det at et mål likner på mål for tilfredshet kan være en god indikasjon på validitet, men vi trenger videre undersøkelser som de Uttl gjorde for å si noe med sikkerhet. Det samme gjelder for egne antakelser og intuitive slutninger: Det som likner på en god forklaring trenger ikke nødvendigvis være den korrekte eller beste forklaringen, enten det gjelder validitet, årsaksforklaringer, eller sammenhenger.


Tilbake til toppen