Bjørknes Høyskole ligger litt gjemt unna i skjermet miljø på Lovisenberg. Byggene er gamle, men innholdet i byggene er fantastisk. Du bli møtt av trivelige mennesker som hjelper deg med hva det enn skulle være. Første skoledag var skremmende og det var mange ukjente fjes som sammen sto i resepsjonen. Vi ble introdusert for lærerne vi skulle ha første semester og ble møtt av verdens beste studieleder. Et så varmt, godt og omtenksomt menneske skal man lete lenge etter. Foreleserne har selvfølgelig mye kunnskap, men det hadde jeg forventet når jeg skulle begynne på privat høyskole. Men kunnskap var ikke alt de hadde. De kunne formidle. De fleste lager seg en forestilling av hvordan forelesningene på universiteter og høyskoler er når de er yngre. Ofte så er det gamle professorer som står rett opp og ned å holder lange taler med ord som ingen forstår. Dessverre så stemmer denne stereotypien ofte med virkeligheten, men ikke på Bjørknes Høyskole. Her er de engasjerte og gjør alt de kan for å gjøre undervisningen spennende og underholdende. De bruker virkemidler som får oss til å huske pensum og er tilgjengelige, nesten (de trenger jo søvn de også), 24 timer i døgnet hvis vi lurer på noe. Vi hadde også seminarer hvor vi fikk hjelp til arbeidskrav, jobbet med gruppearbeid og kunne stille spørsmål. Det ble lange koselige samtaler om pensum i ulike kontekster. Jeg har nå fortsatt på min Bachelorgrad på Høyskolen i Lillehammer og jeg kan med trygghet si at det er absolutt ikke det samme! Året mitt på Bjørknes Høyskole kommer til å sitte lenge, om ikke alltid, som det beste studieåret jeg har hatt. Uansett hva man skal bli, uansett hva man skal gjøre i livet så kommer ikke ett år med psykologi på Bjørknes Høyskole til å være bortkastet - det er jeg helt sikker på". Julie Langsrud, psykologi årsstudium 2011-12

Jeg var ferdig med videregående og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Hva skal jeg studere? Alderen er 19 år, man har levd på foreldrene sine i alle år og hatt alle mulige rare fag på grunnskolen. Valgene er uendelige, og det å plutselig skal kunne skille ut hva man skal gjøre resten av livet er et stort valg. Et valg jeg ikke var klar for. Jeg søkte mange ulike fag på NTNU og HiST i Trondheim, hvor jeg bodde. Jeg kom inn på bioingeniør, men kjente at dette var ikke det jeg hadde lyst til å bli. Så jeg valgte å takke nei. Da satt jeg uten studietilbud og begynte å tenke, kanskje jeg skal ta opp fag på sonans? Eller skal jeg bare jobbe ett år? For skole, det skulle jeg i alle fall ikke.

Min mor og far ble veldig stresset og skjønte ikke hva jeg tenkte på. De er bare dumme, tenkte jeg. De må forstå at det å ta ett valg for hva man skal gjøre resten av livet når man er 19 år er ikke noe enkelt valg som man bare kan gjøre med en gang. De er jo så gamle, de har sikkert glemt hvordan det er å være ung og forvirret. Takk og pris hørte ikke mamma på meg og begynte å søke rundt etter privatskoler. Hun viste at jeg elsket faget psykologi som hadde hatt på videregående og at det feltet interesserer meg. Både hun og pappa kommer fra Oslo og Bjørknes privatskole har et godt rykte i hovedstaden. Mamma så Bjørknes Høyskole hadde årsstudium i psykologi og sa til meg: Kom igjen Julie, gjør det!. Etter litt om og men sa jeg meg enig og flyttet på 3 dagers varsel til Oslo for å studere psykologi på Bjørknes Høyskole. Jeg angrer så absolutt ikke!

Bjørknes Høyskole ligger litt gjemt unna i skjermet miljø på Lovisenberg. Byggene er gamle, men innholdet i byggene er fantastisk. Du bli møtt av trivelige mennesker som hjelper deg med hva det enn skulle være. Første skoledag var skremmende og det var mange ukjente fjes som sammen sto i resepsjonen. Vi ble introdusert for lærerne vi skulle ha første semester og ble møtt av verdens beste studieleder, Cia. Et så varmt, godt og omtenksomt menneske skal man lete lenge etter. Lærerne har selvfølgelig mye kunnskap, men det hadde jeg forventet når jeg skulle begynne på privatskole. Men kunnskap var ikke alt lærerne hadde. De kunne formidle. De fleste lager seg en forestilling av hvordan forelesningene på universiteter og høyskoler er når de er yngre. Ofte så er det gamle professorer som står rett opp og ned å holder lange taler med ord som ingen forstår. Dessverre så stemmer denne stereotypien ofte med virkeligheten, men ikke på Bjørknes. Lærerne er engasjerte og gjør alt de kan for å gjøre undervisningen spennende og underholdende. De bruker virkemidler som får oss til å huske pensum og er tilgjengelige, nesten (de trenger jo søvn de også), 24 timer i døgnet hvis vi lurer på noe. Vi hadde også seminarer hvor vi fikk hjelp til arbeidskrav, jobbet med gruppearbeid og kunne stille spørsmål. Det ble lange koselige samtaler om pensum i ulike kontekster. Spesielt husket jeg samtalen om barns utvikling som jeg hadde med min lærer i barne- og ungdomspsykologi Camilla. Hun skulle kjøpe Ipad slik at hennes 2 år gamle sønn også kunne bruke den. Den interessen og engasjementet hun hadde for sine barn, hadde hun også for oss og det var en viktig bidragsyter for den bratte læringskurven jeg hadde hos Bjørknes.

Selv om første semester var fantastisk, gledet de fleste av oss enda mer til andre semester. Det gikk nemlig rykter om at vi skulle få inn en fantastisk lærer ved Cecilie. Noen av mine klassekamerater hadde tatt vgs-psykologi på Bjørknes Privatskole og praten om hvor flink hun var varte i flere måneder i første halvdel av skoleåret. Når vi fikk henne i læring- og atferdspsykologi til våren må jeg si at hun levde opp til forventningene. Hun var veldig flink til å bruke eksempler fra ting hun selv har jobbet med og lærte oss å stille oss kritisk til ting vi hørte. Alle gikk i Cecilie sine forelesninger.

Jeg har nå fortsatt på min Bachelorgrad på Høyskolen i Lillehammer  og jeg kan med trygghet si at det er absolutt ikke det samme! Året mitt på Bjørknes høyskole kommer til å sitte lenge, om ikke alltid, som det beste studieåret jeg har hatt. Uansett hva man skal bli, uansett hva man skal gjøre i livet så kommer ikke ett år med psykologi på Bjørknes Høyskole til å være bortkastet – det er jeg helt sikker på. Som mamma sier: gjør det!