Hopp til hovedinnhold
/
Illustrasjonsfoto: Getty Images

Den kalde krigen på ny?

USA vil ha langt større vansker med å forholde seg til Kina enn hva Washington hadde med Sovjet under den kalde krigen. USSR var aldri en økonomisk utfordring. Kina er det i dag.

Publisert i Bernts blogg av Bernt Hagtvet Tirsdag 17. september, 2019 - 20:13 | sist oppdatert Onsdag 23. februar, 2022 - 12:29

New Haven, Connecticut. I 1946 sendte George Kennan, den gang chargé affaires ved den amerikanske ambassaden i Moskva, et 5000-ord langt telegram til Washington. Notatet dreide seg om hva som drev sovjetisk utenrikspolitikk. Det ble en klassiker. Sovjeternes ideologi, marxismen-leninismen, måtte tas på alvor, mente Kennan. Det var denne ideologien, pluss en dyp følelse av usikkerhet i kjølvannet av nazi-Tysklands angrep i 1941, som forklarte sovjetisk kspansjonisme. 

USAs strategi måtte være å demme opp for denne ekspansjonismen. Hvis «containment» ble styrende for amerikansk utenrikspolitikk, ville sovjet-makten til slutt falle sammen, også fordi landets økonomi og politiske system ikke ville kunne overleve. Så langt Kennan.

Kina i en annen rolle
Kennans analyse ble senere offentliggjort i «Foreign Affairs» og ble retningsgivende for USAs forhold til USSR.
Nå følger Odd Arne Westad opp med en tilsvarende programmatisk artikkel i samme tidsskrift om bakgrunnen for Kinas rolle i dagens verden. Den kan bli like innflytelsesrik som Kennans for 73 år siden.
Westad har nettopp tiltrådt som professor i internasjonal historie ved Yale etter å ha hatt tilsvarende stillinger ved LSE og Harvard. Han er nå anerkjent som en ledende ekspert på kinesisk politikk og den kalde krigens historie. Han er vel også den eneste vestlige historieprofessor som kan pryde sitt CV med historien om da han måtte skrike Mao-sitater mens han var stipendiat i Kina under Kulturrevolusjonen på 60-tallet.

Ideologi som nasjonal stolthet
Det grunnleggende tema i Westads analyse er de ideologiske føringer bak Kinas politikk nå. Vil konfrontasjonene mellom Washington og Beijing bli annerledes enn under den forrige stormaktrivaliseringen med USSR?
På ett punkt synes det å være sammenfall mellom den gang og nå: Både Sovjet den gang og Kina i dag anser sitt system som overlegent det vestlige. Her er ideologien i begge tilfeller styrende. Med sitt sentraliserende diktatur vil Xi Jinping bevisst skape en annen utviklingsmodell enn det menneskerettsbundne demokratiet i vest. Hans modell – et hybrid amalgam av statskapitalisme og totalitær nasjonalisme, svøpt i massiv overvåkingsteknologi – skal bli alternativet for u-land i dag. Massive kinesiske investeringer, særlig i Afrika, følger opp denne grunntanke.

Det nye midtens rike
Kina ser seg selv som en restaurasjonsstat: Xi vil skape en kinesisk stormakt etter århundrer med ydmykelse fra Vesten. Dette er tankeformer som Putin vil kjenne seg igjen i nå. Såret nasjonal stolthet. Den tettere i tettere alliansen Kina/Russland i dag er neppe tilfeldig. Motstanderen er felles, gjenopplivelsesprosjektet likeså. Begge ser Vesten som en pågående dominerende blokk. En trussel mot dem. Kina som Midtens rike skal gjenoppstå.

Kina er et imperium men oppfører seg som en nasjonalstat.
Her ser vi noen interessante forskjeller som Westad spinner sin artikkel rundt. Mens Kina de facto er et imperium – 40% av landets territorium er befolket av folk som opprinnelig ikke så seg selv som kinesiske (Tibet, Indre Mongolia, Xinjiang) – er Russland i dag temmelig enhetlig. Iallfall mer enn i Sovjet-tiden da unionen omfattet asiatisk republikker, som nå er selvstendige stater.
Kina oppfører seg i dag som en sentraliserende, aggressiv nasjonalstat under Han-kinesere. Beijing ekspanderer i Sør Kina-havet og undertrykker den uighirske minoriteten, foruten driver kulturelt folkemord i Tibet.

Økonomisk kald krig
Den store forskjellen til den klassiske kalde krigen er Kinas økonomiske styrke. USSR var aldri en økonomisk utfordring for USA. Det er Kina i dag. Dette får Westad til å si at Kinas økonomiske stilling vs. USA er to til tre ganger sterkere enn Sovjets posisjon vs. USA tidligere.
Og verken «containment» eller tariffpolitikk kan stoppe Kinas vekst. For Kina har enormt hjemmemarked som kan plukke opp slack ute. Den teknologisk drevne globaliseringen av kunnskap vil også gjøre det vanskeligere å isolere landet vitenskapelig. Informasjonsstrømmene er enorme og lar seg bare kontrollere gjennom et monstrøst sensurapparat, som Kina bygger ut nå (og selger til andre autoritære land, som f.eks. Zimbabwe).

Endrede innflytelsessfærer
Kina er pr. i dag USA militært underlegen, men dette endrer seg hurtig. Westad peker på at innflytelsessfærene har endret seg siden 90-tallet. Kina og USA er begge i dag orientert mot Asia, der USAs allierte frykter kinesisk ekspansjon. Et paradoks er da at USA trekker seg tilbake fra asiatiske multi-laterale allianser og dermed åpner for kinesisk ekspansjon og anklager om at USA er en upålitelig alliert.

Universelle aspirasjoner fra Kina
Westad nevner en annen interessant forskjell mellom dagens Kina og fortidens Sovjet: Maos klassebasert ideologi er forlatt. Kina forsøker nå å framstå som universell forsvarer av klimakontroll, frihandel og mot global ulikhet.
Dette har sine ironiske sider i lys av Kinas proteksjonisme, landets rolle som miljøversting og de dype forskjeller som råder i Kina i dag (tross levestandardsøkningen for mange).
Framtiden vil være betinget av USAs evne til å holde orden i eget hus – opplyst lederskap. Når USA under Trump viker tilbake for lederrollen og svekker sine allierte, er det et farlig isolasjonistisk tegn som kan tenkes å fungere bra innenrikspolitisk men blir dysfunksjonelt utenrikspolitisk.

De avfeldige menneskerettighetene
Nå er det oppstått et annet trist sammenfall mellom Trump og Xi: begge stater er omtrent like uinteressert i å forsvare FNs universelle menneskerettighetskatalog. Kina sier de ikke vil ha kritikk av sine ‘indre anliggender’ og Trump smyger seg smilende omkring med de verste tyranner. Ingen er forpliktet av det mr-systemet det har tatt to generasjoner å bygge opp etter katastrofen under andre verdenskrig.

Langsiktig tenkning viktig
Krigsrisikoen mellom USA og Kina er mindre i dag enn i perioden 1946-91. For 73 år siden sa Kennan at fremtiden er avhengig av at USA kan tenke langsiktig og styrke sine allianser. Han så kombinasjonen av russiske ressurser og kinesisk befolkningsmakt som den fremste trussel mot Vesten. Med Trump i Det Hvite Hus er det nettopp dette allianseforholdet som er i ferd med å formes.


Tilbake til toppen